Se for deg en situasjon hvor du vil møte en person og har lite tid. Personen er alltid kort eller frekk mot deg, kontakter deg aldri og du må alltid ta initiativet.. Nå må du ringe for å få tak i den og spørre om dere kan møtes og du er det nervevraket før. Du sitter der å biter negler, kjærtegner telefonen din eller i mitt tilfelle denne gangen; en kabel! Ja, faktisk...
Du sitter i timer og tenker skal, skal ikke, skal, skal ikke... og sitter å tenker over hva du skal skrive/si og hvordan du skal si det.
Og når man så absolutt vil møte personen går man for skal! Du er så redd for å avvist at du drøyer det så langt at det til slutt ikke er mulig. Det må liksom alltid passe seg. Man må få opp motet og selvtilliten, derfor bruker jeg ofte sette på musikk som minner meg om gode ting og det hjelper på.
Jeg er ofte i den situasjonen og er i den akkurat nå..
Jeg hater den følelsen!
Foto: Viveka Rudi Vågene. Modell og redigering: Lynn Helen Brenna
Jeg er ikke trygg på noen personer for tiden og er mer usikker enn aldri før. Vet ikke hva jeg vil eller når jeg vil. Ikke engang på familien min er jeg sikker. Tør ikke fortelle noen av mine innerste tanker eller følelser til noen og holder de for meg selv. Det er ikke gøy!
Noen fler som har det sånn?
Huffda. Høres ikke noe koselig ut. :(
SvarSlettJeg kan tenke hvem personen du snakker om på begynnelsen er, ehe.
Uansett.. Jeg kan ha det sånn av og til/ofte ja.. Men når det gjelder det å fortelle ting til folk så gjør jeg det likevel for det blir verken verre eller bedre egentlig. Man får luftet tanker og frustrasjoner og får ofte gode råd så det er jo bare positivt. :)